Hva innebærer likebehandling i økonomisk sosialhjelp?
Likebehandling innebærer at like tilfeller skal vurderes likt og ulike tilfeller ulikt – og at den forskjellen som gjøres, skal være begrunnet i forholdene i saken, ikke i hvem som behandler den.
Kravet følger av forvaltningslovens krav om saklighet og upartiskhet, og av sosialtjenesteloven §§ 18 og 19 om rett til økonomisk sosialhjelp. I praksis handler det ikke om at alle beslutninger skal bli identiske. Det handler om at forskjellene skal kunne forklares med henvisning til sakens innhold.
Innen økonomisk sosialhjelp er vurderingsrommet størst i spørsmål om hva som er rimelige kostnader, hvilke krav som er rimelige å stille til søkeren, og når en person skal anses å stå til arbeidsmarkedets disposisjon. Det er der forskjellene oppstår, ikke i beregningen av de statlige veiledende satsene.
Hvor oppstår forskjellsbehandling i praksis?
Nesten utelukkende i grensesaker – der retningslinjene ikke gir et entydig svar, og saksbehandlerens egen vurdering fyller ut rommet.
I tydelige saker er utfallet i prinsippet gitt. Det er i saker der søkeren delvis oppfyller kravene, der opplysningene er ufullstendige, eller der situasjonen ikke passer inn i noen standardkategori, at ulike saksbehandlere lander ulikt. Ettersom disse sakene utgjør en mindre andel av volumet, vises forskjellene sjelden i den overordnede statistikken.
En annen kilde er tidsaspektet. Praksis ved en enhet glir over tid, særlig ved bemanningsutskifting. Uten oppfølging kan enheten anvende et merkbart annet nivå enn for to år siden, uten at det er fattet noen beslutning om dette.
En tredje kilde er hvordan søkeren uttrykker seg. Den som formulerer sin situasjon tydelig og behersker det administrative språket, får i praksis ofte et mer utførlig underlag prøvd. Dette er en av de vanskeligst oppdagelige formene for forskjellsbehandling, ettersom hver enkelt beslutning kan fremstå som korrekt.
Hvordan skal et avslag begrunnes?
Begrunnelsen skal angi hvilken bestemmelse som er anvendt, hvilke opplysninger som er lagt til grunn for vurderingen, og hvorfor nettopp disse opplysningene fører til avslag.
En begrunnelse som bare viser til at søkeren "ikke står til arbeidsmarkedets disposisjon", gjentar vilkåret uten å forklare det. Søkeren kan verken rette sin atferd eller imøtegå vurderingen. Den må suppleres med hva som faktisk har skjedd: hvilken plan som er avtalt, hvilke aktiviteter som er uteblitt og når.
Begrunnelsen har også en intern funksjon. Når grunnene skrives ut i detalj, blir det synlig for saksbehandleren selv om vurderingen hviler på tilstrekkelig underlag. Vage begrunnelser skjuler ofte at beslutningen er fattet på magefølelse.
Et tredje krav er forståelighet. Beslutningen skal kunne leses av den den gjelder. Interne forkortelser og henvisninger til retningslinjepunkter uten forklaring gjør beslutningen formelt korrekt, men praktisk uforståelig, og fører til klager som ellers kunne vært unngått.
Hvordan måler man forskjeller mellom saksbehandlere?
Ved å gjennomgå begrunnelsenes innhold i et utvalg sammenlignbare saker, ikke ved å sammenligne innvilgelsesgrad i statistikken.
Innvilgelsesgrad sier lite, ettersom sakssammensetningen skiller seg mellom saksbehandlere og over tid. Det som kan sammenlignes, er hvilke grunner som angis, hvor ofte et bestemt krav stilles, og hvor utførlig underlaget redegjøres for i beslutninger med samme utfall.
Et praktisk opplegg er å velge ut en avgrenset sakstype – for eksempel avslag med henvisning til manglende planlegging – og gjennomgå alle slike beslutninger i en periode mot de samme kriteriene. Avvikene trer da tydelig frem og kan diskuteres konkret på enheten.
Formålet med målingen er ikke å kontrollere enkelte saksbehandlere, men å identifisere hvor retningslinjene ved NAV-kontoret er utilstrekkelige. Hvis fem saksbehandlere vurderer samme situasjon ulikt, er det som regel retningslinjen, ikke saksbehandlerne, som trenger å gjennomgås. KS – Kommunesektorens organisasjon – utarbeider veiledende materiale som kan understøtte en mer ensartet praksis.
Hvordan kan gjennomgangen gjøres uten å belaste virksomheten?
Ved at gjennomgangen skjer mot faste kriterier på en strukturert måte i stedet for som en manuell gjennomlesning av enkeltsaker.
Manuell stikkprøvekontroll når sjelden en stor nok andel av sakene til at avvik trer frem som mønster. Samtidig er den tidkrevende, og kvaliteten varierer med hvem som utfører gjennomgangen.
SAKRA.cloud er et profesjonelt og intelligent digitalt beslutningsstøtte- og gjennomgangsverktøy, utformet for å kvalitetssikre kommunale beslutningsprosesser. Innen økonomisk sosialhjelp gjennomgås beslutningene mot et fast rammeverk: angis rettslig grunnlag, er kravene individuelt begrunnet, kan beregningen følges, og behandles lignende saker likt.
Resultatet blir et underlag enheten kan arbeide videre med – både for å rette enkeltbeslutninger og for å se hvor retningslinjene trenger å presiseres, før en eventuell klage behandles av Statsforvalteren som klageinstans. Beslutningene fattes fortsatt av saksbehandleren ved NAV-kontoret; verktøyet gjennomgår underlaget, det erstatter ikke vurderingen.