Hva er bias i en barnevernsutredning?
Bias i en barnevernsutredning er en systematisk skjevhet i hvilket underlag som samles inn, hvordan det vurderes og hvordan det formuleres – der skjevheten følger av utrederens forforståelse i stedet for av sakforholdene.
Til forskjell fra en enkeltstående feil er bias mønsterdannende. Den vises ikke i en enkelt setning, men i hvordan hele utredningen heller: hvilke kilder som er kontaktet, hvilke opplysninger som har fått plass og hvilke som bare nevnes i forbifarten. Nettopp derfor er den vanskelig å oppdage for den som har skrevet teksten. Utredningen fremstår som sammenhengende, fordi hver del passer sammen med det bildet som ble formet tidlig.
I saker om omsorgsovertakelse etter barnevernsloven er dette særlig alvorlig. Beslutningen er blant de mest inngripende en kommune fatter, og barneverns- og helsenemnda, deretter tingretten, prøver underlaget i etterkant. En utredning som heller i én retning uten at det fremgår hvorfor, risikerer enten å føre til et feilaktig inngrep eller til at et berettiget inngrep ikke får medhold.
Hvor i prosessen oppstår skjevheten?
Skjevheten oppstår oftest allerede ved utvalget av opplysningskilder og ved utformingen av spørsmålene – altså før noen vurdering er skrevet ned.
Det første punktet er utvalget. Hvis referanser innhentes fra skole og helsevesen, men ikke fra idrettsledere, slekt eller andre voksne i barnets nærhet, blir bildet ensidig selv om hver enkelt opplysning er korrekt. Et enkelt mottiltak er å dokumentere hvilke mulige opplysningskilder som er identifisert, og hvorfor enkelte er valgt bort.
Det andre punktet er spørsmålsformuleringen. Spørsmålet "hvordan påvirkes barnet av foreldrenes konflikt?" forutsetter både at det finnes en konflikt og at den påvirker barnet. Et åpent spørsmål om hvordan barnets hverdag ser ut, gir et mer anvendelig underlag og kan bekrefte det samme uten å legge svaret i munnen på den som gir opplysningene.
Det tredje punktet er sammenstillingen. Når en stor mengde materiale skal koges ned til en tekst, oppstår et sterkt press mot en sammenhengende fortelling. Opplysninger som ikke passer inn har en tendens til å utelates, ikke fordi de er vurdert som uviktige, men fordi de bryter flyten i teksten.
Hvordan skiller man observasjon fra vurdering?
Ved at hver vurderende formulering skal kunne knyttes til en observasjon med angitt kilde, tidspunkt og innhold – ellers skal den strykes eller suppleres.
Setningen "mor viser manglende omsorgsevne" er en vurdering. Setningen "ved hjemmebesøket 12. mars manglet det mat i hjemmet, og barnet oppga at hun ikke hadde spist siden dagen før" er en observasjon. Den første kan ikke prøves av noen andre; den andre kan imøtegås, bekreftes eller motsies.
En praktisk arbeidsmåte er å gå gjennom utredningen i to omganger. I den første omgangen markeres hvert vurderende ord: mangelfull, utilstrekkelig, bekymringsfull, ustabil. I den andre omgangen prøves det om det finnes en konkret observasjon i teksten som understøtter ordet. Mangler den, erstattes formuleringen med observasjonen eller strykes.
Dette betyr ikke at utrederen skal avstå fra å vurdere. Vurderingen hører hjemme i vurderingsavsnittet, tydelig merket som utrederens konklusjon, og skal der redegjøre for hvilke observasjoner den bygger på.
Hvordan prøver man vilkårene hver for seg?
Ved å skrive ut hvert vilkår som egen overskrift og under den bare redegjøre for det underlaget som er relevant nettopp for det vilkåret.
En vanlig svakhet er at underlaget presenteres som et samlet inntrykk, og at vilkårene deretter konstateres oppfylt i en avsluttende setning. Barneverns- og helsenemnda trenger å kunne se hvilket materiale som understøtter risikoen for barnets helse og utvikling, hvilket materiale som gjelder de kritikkverdige forholdene, og hva som taler for at frivillige hjelpetiltak ikke er tilstrekkelige.
Når underlaget struktureres per vilkår, blir det også synlig om et vilkår hviler på et betydelig tynnere grunnlag enn de øvrige. Det er informasjon barneverntjenesten trenger før begjæringen leveres, ikke etter at den er avslått.
Kravet om at frivillige hjelpetiltak er prøvd, fortjener særlig oppmerksomhet. Det er ikke nok å konstatere at samtykke mangler. Det må fremgå hvilke tiltak som er tilbudt, når, og hvordan foresatte og den unge har forholdt seg til dem.
Hvilken rolle spiller barnets egen fortelling?
Barnets holdning skal gjengis med egne ord og holdes atskilt fra voksnes tolkninger av den, ettersom sammenblandingen er en av de vanligste kildene til skjevhet.
Når et barns uttalelser gjengis i sammenfattet form, forsvinner ofte nyansene. "Barnet vil ikke bo hos far" kan i den opprinnelige samtalen ha vært et svar på et spørsmål om en bestemt helg. Direkte sitater, med angivelse av hva spørsmålet var, gjør underlaget vesentlig mer robust – og understøtter barnets rett til medvirkning etter barnevernsloven.
Det må også fremgå om barnet har uttrykt noe som taler mot utredningens konklusjon. At slike opplysninger tas med, svekker ikke utredningen – det styrker den, fordi den da viser at helheten er prøvd.
Hvordan kan gjennomgangen systematiseres?
Gjennom en strukturert gjennomgang mot faste kriterier før underlaget leveres til nemnda, enten kollegialt eller med digital gjennomgangsstøtte.
Kollegial gjennomgang fungerer best når den skjer mot en felles sjekkliste i stedet for som en generell gjennomlesning. Uten faste kriterier har den som gjennomgår, en tendens til å reagere på skrivestil snarere enn på bevisvurdering.
SAKRA.cloud er et profesjonelt og intelligent digitalt beslutningsstøtte- og gjennomgangsverktøy, utformet for å kvalitetssikre kommunale beslutningsprosesser. I saker etter barnevernsloven går verktøyet gjennom underlaget mot et fast rammeverk og markerer hvor påstander mangler belegg, hvor vurdering og observasjon er vevd sammen, og hvor motstridende opplysninger er stått uten kommentar. Hver anmerkning peker ut stedet i underlaget den gjelder.
Verktøyet er ikke en generell chattfunksjon og fatter ingen beslutninger. Vurderingen og beslutningen forblir hos barneverntjenesten og barneverns- og helsenemnda; gjennomgangen gir dem et tydeligere underlag å fatte den på, i tråd med forvaltningslovens krav til utredning og begrunnelse.